FOTO:  SYNNØVE SKEIE FOSSE

? Løp fra døden i 20 år

Uten løpingen ville Ketil Moe neppe ha blitt særlig mer enn 13 år gammel. Men til slutt var det den som tok livet hans.

I november 1999 klarte ikke den cystisk fibrose (CF)-rammede mannen (på hovedbildet sammen med maratondronningen Grete Waitz) å holde legeavtalen om bare å løpe litt av New York Marathon. Med kraftig forkjølelse i kroppen løp han for langt. På Rigshospitalet i København, på vei hjem til Norge, døde Ketil Moe, 33 år gammel.

Avtrykk

Men da hadde han allerede rukket å sette et avtrykk i idrettshistorien som aldri lar seg viske ut.

Både nasjonalt og internasjonalt var mannen fra Lillesand kjent for sin heroiske kamp mot CF, og for innsatsen for å gi funksjonshemmede sin rettmessige plass i idretten.

Fysioterapeut Finn Bendixen i Lillesand fulgte Ketil Moe svært tett de siste 20 årene av hans liv. Han innrømmer at han ikke trodde den avmagrede 13-åringen hadde lenge igjen, da han første gang møtte ham på Beitostølen Helsesenter i 1979.

? Han så ikke bra ut. Ikke i det hele tatt, sier Bendixen.

«Han så ikke bra ut. Ikke i det hele tatt.»                                        Finn Bendixen, fysioterapeut

? Hvis han ikke hadde begynt å trene, er det ikke godt å si hvor gammel han hadde blitt. Kanskje var han det fremste levende beviset på at trening er bra for CF-rammede.

13 år

? Tror du han ville blitt mye eldre enn 13 år, om han ikke hadde begynt på opptreningsprogrammet?

? Ikke så mye, tror jeg.

Da Ketil Moe som fire-åring ble diagnosert med cystisk fibrose, fikk foreldrene vite at han trolig ville dø før han ble tenåring. Men han levde altså til han ble 33.

Johan K. Stanghelle, som nå er forskningsdirektør og professor ved Sunnaas sykehus HF/Universitetet i Oslo, støtter Finn Bendixens påstand om at treningen forlenget Ketil Moes liv med 20 år.

? Det kan meget vel være riktig, sier han.

«Forlenget treningen Ketils liv med 20 år? Det kan meget vel være riktig.»                                                                                                Johan K. Stanghelle, forskningsdirektør og professor

Sammen med barnelegen Dag Skyberg innledet Stanghelle mot slutten av 70-tallet sine treningsforsøk på CF-pasienter på helsesenteret på Beitostølen.

Hypotesen til de to legene var at systematisk trening ville gi CF-rammede en bedre hverdag og et lengre liv.

Ketil Moe var egentlig for syk til å være med på forsøksprosjektet i 1979, og ble mer eller mindre inkludert for at han skulle få en positiv erfaring helt mot slutten av livet.

Han begynte med svært lett trening, og etterhvert, da legene så at han responderte bra, ble det stadig mer.

Og mer.

New York Marathon

17 år gammel løp han New York Marathon for første gang. Ved sin side hadde han Finn Bendixen, og Dag Skyberg og Johan K. Stanghelle fulgte ham fremdeles svært tett.

Ketil Moe sammen med Finn Bendixen og sin kone Astrid på vei gjennom New Yorks gater under et av løpene på 80-tallet.
Ketil Moe sammen med Finn Bendixen og sin kone Astrid på vei gjennom New Yorks gater under et av løpene på 80-tallet. FOTO: SYNNØVE SKEIE FOSSE

Deltakelsen i New York Marathon ble gjenstand for intens debatt, i både nasjonale og internasjonale fagmiljøet.

? Med sin deltakelse i New York Marathon provoserte Ketil Moe legemiljøet, både i Norge og i utlandet ? kanskje spesielt i USA. Mange leger frarådet ham sterkt å stille til start, sier Stanghelle.

Før løpet uttalte en amerkansk CF-ekspert at «the Norwegian doctors should be checked by Amnesty International?.

Siden løp Ketil Moe New York Marathon 13 ganger til, hvorav de to siste med transplanterte lunger.

Da han døde var han en legende langt utenfor hjembyen Lillesand, der han som barn var så syk at han måtte ta drosje for å komme seg de 300 meterne fra barndomshjemmet til skolen.

CF er en arvelig, brutal sykdom som gir unormal produksjon av slim i kroppens kjertler. Ketil Moe var hardt angrepet. Slim hopet seg opp i lungene hans. Lungevevet ble gradvis brutt ned, og han var stadig plaget av infeksjoner.

? Han trente der inne. Tusenvis av timer. Ketil ga seg aldri. Viljen hans var helt fantastisk, sier Finn Bendixen og peker bak seg, mot venstre, ut av kontoret og inn mot treningsrommet i byens største fysioterapistudio.

Og det eneste. Lillesand gjør ikke skam på navnet sitt ?

«Lungekapasiteten og oksygenopptaket ble bedre. Han ble sterkere, mer muskuløs. Beina var ikke lenger så defilerte som før.»
Finn Bendixen, fysioterapeut

Fysioterapeuten forteller at Ketil Moe gikk fra å være mager, nesten uten kjøtt på kroppen, med en svært dårlig evne til å absorbere mat og med opphopning av slim i lungene, magregionen og galleblæren, til sakte, men sikkert bli bedre av treningen på Beitostølen.

? Lungekapasiteten og oksygenopptaket ble bedre. Han ble sterkere, mer muskuløs. Beina var ikke lenger så defilerte som før, sier Bendixen.

Men, ironisk nok, ble løpingen altså til slutt Ketil Moes bane.

I november 1999 var han invitert til New York Marathon som foredragsholder på et medisinsk seminar. Han ble intervjuet av NBC, og kvelden før løpet ble historien hans viet mye plass på en av de største tv-kanalene i USA.

Kort tid i forveien hadde han pådratt seg en kraftig forkjølelse, og det var derfor ikke meningen at han skulle løpe hele maratondistansen. Som president i den norske avdelingen av Achilles Track Club skulle han følge de 15 norske medlemmene han var ledsager for et stykke på veien, for så å møte dem igjen i mål.

 Båret frem

Men publikum kjente ham igjen fra TV-showet. Han ble nærmest båret fram av publikum langs løypa, og endte altså opp med å løpe for langt.

Finn Bendixen forteller at bakteriene Ketil Moe hadde i seg utviklet seg da han ble varm.

? Streptokokkene angrep de indre organene, sier han.

«Streptokokkene angrep de indre organene.»                               Finn Bendixen, fysioterapeut

? Johan K. Stanghelle, som var med, hadde sterke innvendinger mot at han i det hele tatt skulle løpe, men Ketils lyst til å delta var sterkere. Han hadde en enorm vilje. Helt ekstrem. Det var noe av det som gjorde ham så unik, forteller fysioterapeuten.

Etter løpet rekvirerte Johan K. Stangehelle fly hjem til Norge. Moe ble dårligere på flyet, og da han kom til København ble han fraktet til sykehus i ambulanse. Han døde på Rigshospitalet i den danske hovedstaden natt til 12. november 1999.

Fysioterapeut Finn Bendixen ved siden av Lillesand-statuen av Ketil Moe og Mark Wang.
Fysioterapeut Finn Bendixen ved siden av Lillesand-statuen av Ketil Moe og Mark Wang.

? Typisk Ketil

? Det som skjedde, var tragisk, men på en måte var det jo så typisk Ketil. Han ville ikke gi seg, og han ønsket vel en slik avslutning, sier Johan K. Stanghelle.

«På en måte var det jo så typisk Ketil. Han ville ikke gi seg, og han ønsket vel en slik avslutning.»                                                Johan K. Stanghelle, forskningsdirektør og professor

Stanghelle fikk i likhet med Finn Bendixen et tett og nært forhold til Ketil Moe. Han lot seg imponere av den unge mannens medmenneskelighet og omsorgsfullhet og kamp for funksjonshemmede like nye som hans fightervilje og utholdenhet.

? Han ringte ikke bare til meg når han hadde nye ideer eller forslag, men også til handikappede som slet med ensomhet og depresjoner. Han var en ildsjel og en person med et stort hjerte, sier Johan K. Stanghelle, som nå er 65 år, og, ifølge seg selv, jobber ?120 prosent?.

I årevis behandlet Bendixen Ketil Moe tre ganger om dagen.  Han løp maraton i New York med sin pasient hele ti ganger, og trente sammen med ham da han som ungdom satte seg det da utropiske målet å løpe maraton.

Kunne blitt stjerne

? Hvis Ketil hadde hatt talent for idrett, om han bare hadde hatt normale fysiske forutsetninger, kunne han ha blitt en stjerne. Som sagt hadde han en helt enorm vilje og selvdisiplin. Han ga seg aldri, sier Bendixen.

«Om han (Ketil) bare hadde hatt normale fysiske forutsetninger, kunne han ha blitt en stjerne.»                                                             Finn Bendixen, fysioterapeut   

Tidlig på 90-tallet deltok TV 2-stjernen Dag Otto Lauritzen i New York Marathon sammen med Ketil Moe. Den tidligere proffsyklisten er full av beundring for hva Moe fikk til, tross sine fysiske begrensninger.

? Han viste at det går an, at man kan gjøre noe aktivt med livet sitt, nesten uansett hva slags fysiske forutsetninger man har. Det Ketil Moe har gjort for handikappidretten i Norge, er utrolig imponerende, sier Lauritzen.

«Det Ketil Moe har gjort for handikappidretten i Norge, er utrolig imponerende.»                                                                            Dag Otto Lauritzen, TV-kjendis og eks-syklist

TV-kjendisen fra Grimstad var ledsager for den handikappede styrkeløfteren Frank Gyland.

? Jeg gikk på rulleskøyter ved siden av Gyland, som jo satt i rullestol og staket seg frem med staver. Vi så ikke så mye til Ketil underveis, men etter løpet møtte vi FNs daværende generalsekretær Boutros Boutros-Gahli. Det var stort, forteller han.

Det siste løpet

Det er sen ettermiddag i Lillesand. Finn Bendixen har jobbet hardt. Han er varm etter å ha knadd på pasienter hele dagen, og drar av seg den brune skjorta. Under har han ei t-skjorte med en tegning av Ketil Moe og Johan Olav Koss. På ryggen står det ?2003. Det siste løpet?.

Det var siste gangen den norske avdelingen av Achilles Track Club avviklet ?Ketil Moe og Johann Olav Koss? Mosjonsløp?. Hver sommer, fra og med 1992, arrangerte han mosjonsløpet i dyreparken, der hensikten var å demonstrere at alle grupper mennesker, funksjonsfriske som handikappede, kunne integreres i et sosialt idrettsarrangement.

Midt på 90-tallet ble den tredobbelte OL-mesteren Johann Olav Koss ble en aktiv del av løpet, og kjente artister sto nærmest i kø for å opptre på den kulturelle delen av arrangementet.

? DDE spilte på scenen i Kjuttaviga. Hanne Krogh, Jan Werner Danielsen, Morten Harket og Rolf Løvland var der også. Kjetil var fantastisk til å få folk med seg, sier Bendixen.

Han forteller at den canadiske superstjernen Celine Dion ville spille, men at hun var forhindret, i og med at hun allerede var booket for den aktuelle datoen.

? Et av hennes familiemedlemmer hadde CF. Hun tilbød seg å sende oss en video, som vi kunne spille under arrangementet, sier Bendixen.

«Hun (Celine Dion) tilbød seg å sende oss en video, som vi kunne spille under arrangementet.»                                                  Finn Bendixen, fysioterapeut

Aktiv del

Han var selv en aktiv del av løpet i Kristiansand Dyrepark, som organisasjonen Civitan overtok i 2004, og arrangerte helt frem til 2013.

Det er med tårer i øynene at Finn Bendixen forteller om flyreisen tilbake fra New York i 1999, da Ketil Moe døde. Med joggeskoene på, så å si. Akkurat slik han ville.

? Ketil var ikke redd for å dø. Det han var redd for, var å bli grønnsak.

? Var det viktig for ham å dø med joggeskoene på?

? Jeg tror det. Han visste at han utsatte seg for en risiko da han løp i New York siste gangen. Men jeg tror ikke at han brydde seg så mye om det. Jeg tror han tenkte at ?det som skjer, det skjer?.

Bendixen betegner seg som en nær venn av Ketil Moe ? like mye som hans fysioterapeut.

? Jeg savner ham fremdeles. Han var så positiv, så løsningsorientert. ?Om du møter låste dører finnes det alltid en nøkkel?, sa han. Han ?

Den erfarne fysioterapeuten svelger. Han blunker hardt noen ganger. Å snakke om Ketil Moe kan fremdeles røre ham dypt. Han trekker pusten og fortsetter: ? Da han døde var det noe som gikk i stykker i meg. Det var som om en vegg falt ut. Først da forsto jeg hvor knyttet jeg var til ham.

«Da han døde var det noe som gikk i stykker i meg. Det var som om en vegg falt ut.»                                                                                 Finn Bendixen, fysioterapeut

Sviktende helse

Bendixen har selv opplevd sviktende helse. Han har overlevd hjerteproblemer og kreft.

? Da jeg for fire år siden fikk kreft, trodde jeg det var slutt. Da tenkte jeg på Ketil. Jeg tenkte på det han gjennomlevde og det han sa om stengte dører. At det alltid finnes en nøkkel. Ketil var veldig viktig for meg i denne fasen, sier han.

«Da jeg fikk kreft tenkte jeg på det han sa om stengte dører. At det alltid finnes en nøkkel.»                                                                 Finn Bendixen, fysioterapeut

Vennskapet mellom Finn Bendixen og Ketil Moe kom klart til uttrykk da fysioterapeuten gjennom sin deltakelse i München-OL i 1972 ble bedt om å løpe en etappe av fakkelstafetten før OL på Lillehammer i 1994. Dette var før så mange kjente til Ketil Moe, og Finn Bendixen fremdeles var kjendisen av de to.

? Jeg spurte om han ville løpe med meg. Det tror jeg han satte pris på, sier 65-åringen.

Utenfor rådhuset i Lillesand er det plassert en statue av Ketil Moe med OL-fakkelen i høyrehånda. Ved siden av står Mark Wang, kineseren han åpnet Bejing Marathon for funksjonshemmede sammen med i 1998.

Statuen ble avduket 11. november 2009, på tiårsdagen for Ketil Moes død.

Samtidig ble operamusikalen ?Some Sunny Nights? fremført med Alexander Rybak i rollen som Ketil Moe. Musikalen er basert på livshistorien til byens CF-rammede idrettshelt.

Grete Waitzlivsstilmataton

Legg igjen en kommentar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>