20151226_125340 (1)

Løpeparadiset på 66 grader nord

Island. Minus fem. Vindstille. Omringet av 700 meter høye fjell. Finnes det en bedre plass å løpe av seg en tung middag? Nei, det tror jeg ikke.

Nå har jeg ikke løpt overalt, det skal jeg slett ikke påstå. Jeg har ikke løpt på Nordpolen og Sydpolen, eller i fjellene i Chile, som Håvard Bøe (les Iskald babylykke). Men jeg har mine kilometer i beina. Jeg har en viss formening om hva som er fine omgivelser å løpe i, og hva som ikke gir deg like mye mentalt overskudd. 

Malerisk

Naturen her oppe i det nordvestre hjørnet av Island er malerisk. Guddommelig. Det gir meg fornyet tro på at dette virkelig ikke kan ha oppstått av seg selv. Fjellene som stuper rakt ned i  fjorden, den knivskarpe renheten, den råe villskapen og fullkommetheten, må ha blitt skapt av en høyere makt.

Noe annet virker rett og slett ikke mulig.

Naturen her oppe i det nordvestre hjørnet av Island er malerisk. Guddommelig.

Glatt

Men, forutsetningen for at en løpetur her oppe blir en opplevelse som står i stil til beskrivelsene, er selvsagt at du ser hvor du setter beina. Det er glatt og isete, og når det er et tynt lag med nysnø, som denne andre juledagen, er det lett å gå på trynet.

Så ? jeg legger rimelig forsiktig ut fra huset i Seljalandsvegur rett utenfor sentrum av Isafjördur, regionshovedstaden helt her oppe i det nordvestre hjørnet av Island.

Jeg løper gjennom et rolig boligområde som i det litt bleke romjulslyset hviler godt i seg selv, akkurat som sine innbyggere. Bare en og annen islending, kledd i dunjakke, lue, votter og støvletter har våget seg ut på denne andre juledag.

Majestetisk

På begge sider av Skutulsfjördur reiser fjellrekkene seg majestetisk mot himmelen, bratte og ubrutte, så høyt at sola bare rekker å sette sitt merke på de øverste, svarte bergtaggene, før den igjen er på vei ned.

På begge sider av Skutulsfjördur reiser fjellrekkene seg majestetisk mot himmelen, bratte og ubrutte.

Dagen før brøt den såvidt gjennom tjukke, mørke skyer, og malte en gudommelig rødlig rand på toppen av fjellene på vestsiden av byen. Dette kommer neppe til å skje i dag. Skydekket er for tykt.

Langs kanten av fjorden

Jeg løper langs Skutulsfjardabraut, veien som går fra sentrum av Isafjördur til enden av fjorden, der en filial av dagligvarekjeden Bonus ligger utenfor det lokale boligfeltet. Her går veien langt kanten av fjorden, mot den lokale flyplassen og videre ned mot Djupet, de dypeste fjordene i den nordvestlige regionen av Island.

Et fly går inn for landing. I dag tillater været flytrafikk. Det gjør det slett ikke hver dag. Vinterværet her oppe er tøft, og for at pilotene skal kunne lande, må det ikke blåse for hardt.

Mektig

Slik kan det se ut, innerst i Engidalur utenfor Isafjördur. Ikke verst ...?
Slik kan det se ut, innerst i Engidalur utenfor Isafjördur. Ikke verst …?

Før jeg kommer til flyplassen tar jeg til høyre, inn mot Engidalur, her fjellene, både til høye og venstre, stiger rakt til værs som taggete tannrekker. Det er et mektig syn, som ikke lar seg beskrive i løpet av en artikkel som egentlig skal handle om løping. Det må oppleves. Det er et bilde som hekter seg fast i hjernen, som som ikke lar seg fjerne.

Det må oppleves. Det er et bilde som hekter seg fast i hjernen, som som ikke lar seg fjerne.

Jeg har løpt her mange ganger i løpet av turene mine til Isafjördur de siste fire og et halvt årene, men hver eneste gang blir jeg like betatt av den røffe og upolerte naturen.

Kontrast

Ravnen som seiler langs fjellsiden står i perfekt kontrast til det hvite havet rundt meg.  Skrikene dens er de eneste som bryter gjennom den nesten totale stillheten her ute. Flyet har landet, og støyen fra bilene noen hundre meter unna er knapt nok hørbar.

Lyset er magisk her oppe i det nordvestre hjørnet av Island.
Lyset er magisk her oppe i det nordvestre hjørnet av Island.

Skrikene dens er de eneste som bryter gjennom den nesten totale stillheten her ute.

Jeg runder enden av den lille viken, og løper tilbake mot flyplassen. Idet jeg når endepunktet, snur og vender tilbake, ser jeg sola såvidt stikke gjennom skyene. Den sender et rødlig skjær mot fjellryggen på andre siden av fjorden, men i løpet av ett minutt eller så, er den igjen fanget bak det grå skydekket.

«Blessadur»

På nytt løper jeg inn mot Engidalur, og helt innerst ser jeg faktisk en bil. Den stopper, og en mann, en kvinne og et barn lukker seg ut. Mannen åpner bakdøra, og slipper ut en hund. Da jeg passerer, lett pesende, hilser de vennlig.

«Blessadur,» sier de.

«Blessadur,» svarer jeg.

På tilbakeveien passerer jeg flere spaserende. Par, familier og enslige. Men ingen med løpesko på beina.

Det kan de angre på, når de igjen setter seg ved middagsbordet. Å løpe her oppe, i den rene, hvite, fantastisk flotte naturen, som selv må ta pusten fra de fastboende, er noe alle bør unne seg.

Det kan de angre på, når de igjen setter seg ved middagsbordet.

Legg igjen en kommentar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>