SAMSUNG CSC

Øyvind het hun, og løp da hun så rødt

For å få løpe Holmenkollstafetten kalte hun seg Øyvind Foss. Siden gikk veien rett mot den akademiske eliteklassen.

Det har aldri vært noe i veien med pågangsmotet til idrettsprofessoren, idrettsdoktoren, journalisten, forfatteren, feministen og samfunnsdebattanten Gerd von der Lippe (72).

Selv om hun nå er professor emeritus, og dermed offisielt pensjonert, lever engasjementet fremdeles i henne.

I beste velgående.

Tok prestens navn

? Grunnen til at jeg før stafetten var påmeldt som Ø. Foss, og ikke Øyvind Foss, var at vi ikke ville risikere å bli kastet ut før start, og at de kunne beskylde oss for å oppgi feil kjønn, sier den energiske kvinnen.

Fremdeles, i sitt 73. år, er hun stort sett daglig å finne på kontoret sitt på Høyskolen i Telemark.

dfdhf
Gerd von der Lippe (til høyre) og Ingrid Ellingsen, kvinnene som løp som menn under Holmenkollstafetten, fordi løpet ikke var åpent for kvinner. FOTO: PRIVAT

Før Holmenkollstafetten i 1972 ble navnet Ø. Foss slett ikke valgt på innskytelse. Gerd von der Lippe tok det fra den venstreorienterte, og fremdeles svært så samfunnsorienterte, presten Øyvind Foss (81), som senere viet henne.

Vi sitter ved et av bordene ved baren på Beddingen.

Den nå nesten folketomme restauranten ligger i det lille bysenteret i Lillesand, sørlandsbyen som har fostret så mange friidrettshelter ? ikke minst cystisk fibrose-syke Ketil Moe, som tross sitt handikapp, eller nettopp på grunn av det, for evig har skrevet seg inn i idrettens store historiebok.

? Har ikke begynt å drikke

? Jeg sitter i baren, men har ennå ikke begynt å drikke, sa Gerd von der Lippe noen minutter tidligere. Jeg var sent ute, som vanlig, og ringte for å fortelle at jeg ville bli litt forsinket.

«Jeg sitter i baren, men har ennå ikke begynt å drikke.»         Gerd von der Lippe

Da forsto jeg at det kanskje kunne bli et hyggelig intervju likevel.

Før jeg traff henne, kjente jeg Gerd von der Lippe kun gjennom medieomtale, og jeg oppfattet henne som en typisk forsker; en skarp, litt arrogant person, som var seg selv nok.

Kvinnen jeg møtte viste seg å være helt annerledes.

Hun var et fyrverkeri. Hun er et fyrverkeri. Et oppkomme av gode historier.

Gerd von der Lippe er et av disse menneskene som gjør det umaken verdt å være journalist.

Historien fra Holmenkollstafetten, da hun i 1972 løp under mannlig dekknavn, er muligens den beste og mest fengende hun har å by på.

I hvert fall den flest kjenner til.

Men den er langtfra den eneste.

At hun og landslagskollega Reidun Corneliussen, ved å barrikadere kontorlokalene til friidrettsforbundet, i 1963 sørget for at kvinnelige friidrettsutøvere igjen fikk delta i landskamper, er verdt å ta med.

Demonstrerte med leppestift

Fornøyelig er også historien fra hennes første NM på Bislett stadion i 1960, da hun og en landslagsvenninne som en reaksjon på at landslagskvinnene arvet herrenes kasserte brune langbukser (som ikke så ut, ifølge professoren), klinte på seg leppestift før defileringen.

? Da en av lederne oppdaget det, freste hun ?ingen sminke!?, forteller von der Lippe humrende. ? Hun tok oss med inn garderoben og forsøkte å gni leppestiften vekk med dopapir.

«Da en av lederne oppdaget det, freste hun ?ingen sminke!? Gerd von der Lippe

Alt ble ikke fjernet, og da leppestiften i tillegg ble gnidd utover de unge kvinnenes ansikter, så de slett ikke bedre ut.

? Under nasjonalsangen var vi så flaue at vi bare stirret rett ned i bakken. Vi så ut som klovner, sier hun, og ser oppriktig beskjemmet ut.

Nektet vekttrening

Det er sjelden man treffer mennesker som har så mye å by på som Gerd von der Lippe ? de som historiene liksom bare renner ut av.

Før landets kanskje fremste idrettsakademiker får sin behørlige faglige introduksjon, bør det børstes støv av minst én episode til:

For eksempel den om unge von der Lippe, som er oppvokst i et borgerlig hjem i konservative Kristiansand, og slett ikke hadde til hensikt å la vekttrening ødelegge sine fine lår:

? Berit Berthelsen og Oddrun Hokland tok imot tilbudet om å trene vekter med gutta på landslaget. Jeg var jålete, og mente det var for maskulint. Berit var fra landsbygda og Oddrun fra Nord-Norge, så de var ikke så nøye på det som meg, sier hun.

«Jeg var jålete, og mente det var for maskulint (å trene med vekter).»                                                                                                        Gerd von der Lippe

Noen øyeblikk passerer før hun fortsetter:

? Det var de, Berit og Oddrun, som kvalifiserte seg til OL i Tokyo i 1964. Jeg måtte bli hjemme.

Fortsettelsen jeg venter på kommer først etter noen langtrukne, tause sekunder:

? Jeg var nok ikke dedikert nok. Jeg var for glad i pleasure, og ga bare nittini prosent. Det er nok den viktigste grunnen til at jeg aldri kom til OL. At jeg aldri ga hundre prosent.

«Jeg var for glad i pleasure, og ga bare nittini prosent.»             Gerd von der Lippe

Hun forteller at Berit Berthelsen ødela knærne på grunn av vekttreningen.

? Så man kan si at hun måtte betale dyrt, hun også, sier Gerd von der Lippe.

 

Pionér

72-åringen fra Kristiansand har gitt ut flere bøker om idrett og forskning, og har lenge vært ansett som en pionér på dette fagfeltet.

Få har fulgt kvinnenes kamp for å bli verdsatt i den mannsdominerte idretten tettere enn nettopp henne.

Men vi skal ikke glemme at veien fra hennes sterke likestillingsengasjement til den akademiske høyborgen har sitt utgangspunkt i karrieren på friidrettsbanen.

Det er slett ikke sikkert at Gerd von der Lippe hadde blitt professor i idrettssosiologi uten å selv å ha vært aktiv utøver på høyt nivå.

I 1961 ble hun norgesmester på 100 meter og 200 meter, og året etter tok hun gull på 400 meter. I tillegg tok hun i første halvdel av 60-tallet fire sølv- og sju bronsemedaljer i nasjonale mesterskap.

I flere år, helt frem til 1970, tilhørte hun det norske friidrettslandslaget.

På friidrettsbanen fikk hun selv oppleve idrettens diskriminering av kvinner. Det var der hun fant motivasjonen til å vie en så stor del av livet sitt til å bekjempe nettopp dette.

Løp som Øyvind

Den klareste linken mellom forskerkarrieren og hennes aktive idrettskarriere finner man nok i et enkelt løp; i den allerede omtalte Holmenkollstafetten i 1972.

Den gang var stafetten kun åpen for mannlige deltakere, og det var naturligvis derfor Gerd von der Lippe løp under dekknavnet Øyvind Foss.

? Vi var 13 unge mennesker, to kvinner og elleve menn, som studerte pedagogikk, og stilte med et lag vi kalte ?Pedisten». Ingrid (Ellingsen) stilte opp som «I. Ellingsen», men mitt navn var så uvanlig at jeg hadde blitt avslørt om jeg hadde brukt det. Derfor lånte jeg navnet av Øyvind Foss, en prest som jeg kjente godt, forteller Gerd von der Lippe.

«Mitt navn var så uvanlig at jeg hadde blitt avslørt om jeg hadde brukt det.»                                                                                                    Gerd von der Lippe

Før løpet hadde arrangørklubben Tjalve gitt deltakerne klokkeklar beskjed om at arrangørene ikke tålte utøvere som demonstrerte mot EF.

? De kunne ikke tenke seg at kvinner ville prøve å løpe, sier von der Lippe. ? Beskjeden var klar: Hvis noen prøvde å blande idrett og politikk, ville stafettpinnen straks bli beslaglagt. Folkeavstemningen var bare fire måneder unna.

Hun forteller at «Pedisten» var et gjennomført anarkistlag.

? I tillegg til at Ingrid og jeg løp ulovlig for å demonstrere mot kvinnediskriminering i idretten, løp gutta på laget med EF-markeringer ? både for og mot den europeiske alliansen.

Med politiet i hælene

Allerede på andre veksling prøvde politiet å ta stafettpinnen til «Pedisten». Men løperen var for rask, og løp videre med politiet i hælene en stund inntil de gav beskjed på walkietalkie at mannen som løp for «Pedisten» måtte stoppes.

Da han etterhvert ble tatt og arrestert, forlangte han å få se politiets hjemmel til arrestasjonen ? noe som politiet etter hvert fant. Der stod det at de kunne ta stafettpinnen, men de fant ingenting om utøveren.

Fordi politiet gjennom sin inngripen hadde forsinket ham, forlangte løperen å bli kjørt til neste veksling.

Det gikk polititjenestemennene, ifølge Gerd von der Lippe, smilende med på.

Tøffe reaksjoner

Herrene på laget slapp med en advarsel, men for de to kvinnene var reaksjonen nådeløs. Friidrettsforbundet kalte dem inn på teppet, og straffet dem med å frata dem muligheten til å kvalifisere seg til landslaget.

? Det sved mest for meg, for jeg hadde jo tross alt vært der før. Men det som skjedde, var at jeg mistet interessen for toppidrett. I stedet begynte jeg å jobbe hardt mot alle former for kjønnsdiskriminering i idretten, forteller hun.

«Men det som skjedde, var at jeg mistet interessen for toppidrett.»                                                                                                   Gerd von der Lippe

Denne kampen førte hun med fanen høyt hevet de neste årene.

? Vi hadde allerede enorm støtte. Vi reiste landet rundt, og fikk veldig sterk opplæring i å diskutere og legge fram argumenter, sier Gerd von der Lippe.

Likestillingsforkjemperen fra Kristiansand argumenterte godt, i mange fora, og hun bidro sterkt til at Holmenkollstafetten i 1975, tre år etter at hun selv løp ulovlig, ble åpnet opp for kvinner.

Ble advart av leger

At kvinnene har en helt annen posisjon i norsk idrett i dag, enn de hadde da Gerd von der Lippe selv var aktiv, er hevet over tvil.

På begynnelsen av 1900-tallet advarte legestanden kvinner mot å drive med sport.

? Alle var jo klar over at kvinner ikke skulle løpe langt, løfte tungt eller drive med knallharde taklinger på en bane. Svangerskap, amming og menstruasjon ble ikke sett på som forenlig med anstrengende muskeløvelser, sa Gerd von der Lippe til Bergens Tidende i fjor høst.

Selv om likestillingsutviklingen i idretten har tatt et kvantesprang siden von der Lippe selv var på landslaget på 60-tallet, innser hun at det fremdeles er en jobb å gjøre.

Her tenker hun blant annet på idretter som boksing og hopp.

von der Lippe skjønner seg ikke på dem som mener at kvinner ikke har noe å gjøre i bokseringen eller i en skiflygingsbakke.

? Jeg forstår ikke hvorfor folk tror at kvinner vil skade seg mer i disse idrettene enn menn. Vi har jo tross alt våre edlere deler inni oss. Hos menn henger de utenpå kroppen, sa hun til Bergens Tidende.

«Vi har jo tross alt våre edlere deler inni oss. Hos menn henger de utenpå kroppen.»                                                                                Gerd von der Lippe til Bergens Tidende

? AKP måtte gi meg opp

Hun forteller om et likestillingsseminar som ble arrangert av utdanningskomiteen i hovedstyret i Norges Idrettsforbund i 1975, da hun  for alvor markert seg på den politiske arena. Blant annet ved å skrive artikler om EF og om likestilling.

Seminaret tok hun selv initiativet til.

? Friidrettsforbundet likte ikke at jeg var så sentral. De trodde jeg var AKP?er, sier hun.

«De (Norges Friidrettsforbund) trodde jeg var AKP?er.»              Gerd von der Lippe

Det glimter til i øynene hennes.

? Det var jeg ikke. I AKP var jo partiet totalt overordnet individet, og den linjen var jeg helt uenig i. Med min borgerlige bakgrunn var individets frihet viktig for meg. Jeg var enig i mye av AKPs politikk, men også uenig med dem i flere saker. Egil ?Drillo? Olsen var blant dem som forsøkte å verve meg, men i likhet med de andre, måtte han gi seg, han også, sier hun og kaster et diskret blikk på klokka.

Jeg tar hintet og takker for intervjuet. Hun reiser seg, griper ryggsekken som ligger på sofaen og slenger den på ryggen.

Mot nye arbeidsdager på kontoret på Høyskolen i Telemark.

 

Legg igjen en kommentar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>